MFB fikk nylig et brev fra Kaptein Kari, og dette ønsker vi å dele med dere.
Kjære maritimt forum, lenge siden sist.
Jeg reiste til Peru i september, nærmere bestemt til verftet i Callao, Lima. Det er det samme stedet Heyerdahl bygde sin flåte for 70 år siden. Callao et skikkelig farlig sted, både for lokale og turister. Jeg ble ranet og måtte til med både nødpass og ny elektronikk. Spillelistene fra Spotify fikk ikke bli med på havet, heller ikke alle gode podcaster og apper.
Så nå sitter jeg midt i Stillehavet og jeg har ikke tid til å høre på musikk eller podcaster. Jeg styrer båten, holder oversikt over fartøyet, sjekker at alle har det greit og spiser tre gode måltider hver dag. Jeg har vært ute på sjøen i tre, snart fire uker.
Jeg leser litt i boka mi, skriver litt blogg som er min nye form for dagbok. Noen dager, hvis det er pent vær, så driver jeg litt yoga på fordekk på morgenen. Men det har ikke vært skikkelig pent vær på over en uke. Det er fuktig og litt kaldt om bord, og det kommer stadig sjøsprøyt inn. Særlig gjør det det i min seng. Jeg bruker en vanntett sekk som hodepute og har soveposen ute til tørk ganske ofte.
Værmessig er turen en overraskelse, selv om jeg visste at det var usikkert hvordan været ville bli i en Godzilla-El Nino, som dette blir kalt. Vindene er som vi trodde, men bygeaktiviteten er spesiell. Været skifter raskt, med plutselige regnskurer og deretter helt blå himmel fra horisont til horisont. Sjøen blir helt plutselig lagt flat av vinden, så blir bølgene større enn vanlig, kanskje fem meter. Hver ettermiddag er det sol, hver morgen byger. Ved vaktskifte klokka åtte er det også alltid en byge.
Maten er nydelig. Vi fisker, for å spe på matrasjonene, og i dag var det kremet doradosuppe til lunsj. I kveld blir det pannestekt Dorado – kanskje med et lite glass vin til. Vi har alkoholforbud om bord, men med mulighet for å unne oss en flaske til middag et par ganger på turen. (Nå skal det sies at vinen ikke er særlig populær om bord. Den halve flaska som var igjen fra forrige dorado gikk i suppa i dag)
Sikkerhet er viktig for oss om bord. Vi har hatt øvelser en gang i uken. Mann-over-bord-øvelse, brannøvelse og evakueringsøvelse. Vi har godt utstyr med overlevelsesdrakter og redningsvester fra Hansen Protection og signalutstyr fra Jotron. Når vi jobber langs rekka og er på vakt nattestid bruker alle sikring og redningsvest. Dette har vi hatt en del samtaler om ombord, for det føles til tider veldig trygt og godt på flåten, farten er ikke høy, og det har vært tendenser til solskinn. Likevel mener jeg det er best å være sikret, for konsekvensen er så stor på denne farkosten. Vi klarer ikke å snu og hente noen i sjøen. Og det er ingen andre i nærheten. Så langt har vi kun sett ett skip i åpent hav.
Akkurat nå går jeg 4-8-vakten med Gunvor. Det er flott og vi koser oss ved soloppgang. Jeg har lært mye nytt her ute, men man rekker ikke alt man hadde tenkt å gjøre. Man blir kald (selv i ull!), det er viktig å holde rutiner i gang for at ikke mannskapet går lei, og om noen tilbyr seg å gjøre noe for en, så er det bare å si takk. Alle blir glade av å gi.
Jeg hadde drømt om mer stjernetitting, men innser at det blir en annen tur. Jeg håper vi kommer frem tidsnok, slik at vi får litt tid til sight-seeing før vi reiser hjem til jul.
Hilsen Kari
