Eller en fortelling om at vi alle seiler på det samme havet. Kompanjongene i Sandvold & Velde er i samme båt, men en dag stod den ene av dem igjen på kaien. Ingen av dem syntes om det.
Håkon Sandvold og Per Sigurd Velde var de eneste fra vår region som ble med på Statsraad Lehmkuhls seilas mellom Japan og Filippinene. Det var i oktober. For å bli bedre ledere. For å utfordre seg selv. For å forstå at vi bare har ett hav og må ta vare på det. En seilas i regi av Norges Rederiforbund, Bergens Rederiforening og Maritime Bergen. 70 medseilere skulle gå om bord fra den lille øya i Okinawa-gruppen, men en av dem testet positivt på Covid19 i det lille teltet på kaien ved gangbroen. Hans navn var Per Sigurd Velde.
De hadde fløyet om Nordpolen for først å komme til et pandemipreget Tokyo for deretter å fly en tre timers reise sørover, ut i Stillehavet. Ingen flyr over Russland i krigstider. De hadde sett på nyhetene at Nancy Pelosie landet på Taiwan. At Kina raslet med sablene. At Nord-Korea sendte ballistiske missiler som landet i Japanhavet. Tross alt gikk den kommende seilasen i nærliggende farvann. De kunne nok engste seg litt. Eller i det minste kunne de der hjemme engste seg litt, men de var på vei. Eventyret lokket. 70 i hengekøy på banjeren. 70 i riggen for å ta inn seilet. Splitte mine bramseil! Hvilke opplevelser var det ikke som ventet!
Men der stod Per Sigurd igjen på kaikanten. I regnet. Alene. De var enige om at det måtte bli slik, Håkon og Per Sigurd. Best for dem begge to, men sistnevnte følte seg likevel liten og langt hjemmefra. Måtte finne en drosje. Ingen snakket annet enn japansk. Måtte finne et ledige hotellrom. Slike var det få av. Måtte gå i selvpålagt karantene. Lå og leste på rommet i et par dager. Ringte hjem. Var litt uggen i stemmen.
– Jeg har styrt unna Covid i over to og et halvt år, men nå var det altså min tur. Akkurat denne dagen, den dagen det absolutt ikke måtte skje. Det er med enorm bitterhet og blanke øyne jeg sitter her og skriver. Helvetes urettferdig er hva det kjennes som. Jeg er så frustrert og sint at jeg har lyst til å rope, skrev han i dagboken.
Helvetes urettferdig! Men slik er altså livet. Vi vet det alle sammen, men det må likevel oppleves. For å bli en bedre leder. Per Sigurd Velde kom ikke tomhendt hjem likevel, men sant skal sies. Han håpet i det lengste å bli gjenforent med de andre ved reisens ende i Manila.
De lærte sjømannskap på seilasen mot sør. Om fokk og mesan, om bramseil og mers. Å synge shanties. De opplevde opprørt hav og blikkstille. De lærte at virksomhetene de kom fra har en fortid på havet og at fremtiden ligger samme sted. «Det siste sunne i den syke verden», som Alexander Kielland skriver i innledningen til romanen «Garman og Worse». Og de kom seg trygt til Manila. De ble mottatt godt der. Med politieskorte gjennom en trafikktung filippinsk hovedstad til en mottakelse for de seilende, under en konferanse, som ble åpnet av Synnøve Seglem. Norge og Filippinene seiler på det samme havet.
Men Per Sigurd kom seg aldri til Manila. Han testet positivt på ny. Etter en uke alene på en Stillehavsøy landet han en regntung høstdag på Helganes og var glad for det. Håkon fikk for sin del med seg flere sider av den filippinske hovedstaden. Også fattigdommen i slummen. Han og en medseiler tok omviserne som de hyrte inn, med på middag, og da skulle det bare mangle at de ikke selv takket ja til å bli med dem hjem senere på dagen. Gjennom trange smau til svært trange boforhold.